Grorud

Throughout 2017 & 2018 poet and blogger Leeanne Stoddart will travel around Oslo searching for the heart of each borough. She will write blogs, take photos, and write poetry from each place she visits. You can trace the journey here, and follow @hverbydelharethjerte on Instagram.

We are also inviting a number of guest writers to contribute to the project. Lei Yang has written about Grorud.

På skolen leste vi om drabantbyer.
Høyblokker i Drammen og Grorud. Ungdomsgjenger og rusmisbruk. Avisene snakker om utlendinger inn, nordmenn ut. Jeg vokste opp i høyblokkene på Hovseter. Du hører ungdomsskolen ringe inn til time fra leiligheten. Basketball etter skolen. Utekamp hos rivalen – Persbråten i rødt, Ammerud i grønt. Treneren skriker DEFENSE.

Vi leser om barn som vokser opp i drabantbyer og ser oss selv. Tenker oss at Grorud er eneste stor grå høyblokk. Som oss, men større. Cyberpunk Hong Kong. Du klatrer opp på taket for å henge med gjengen. Sommerdager med venner langs ganger på utsiden av bygget med røde rekkverk. Nødutgang er en rusten vindeltrapp, låst nede med kjetting. Du kjenner vinden i ansiktet. Barn hopper i groper for å se etter flasker å pante for å ha tre femti til nudler fra den tyrkiske butikken. Knasker på nudlene på veien hjem. Slikker opp saltet i krydderposen. Kompisen finner en åpna colaflaske og drikker.

 

Jeg er på banen til Grorud med en venninne. Etter Økern er det grønnere utenfor vinduet. Utenfor Grorud t-banen står det et monument av stein i sovjetisk stil til ære for arbeiderne. Man forventer et slags arbeidernes kvartal. Steinhuggermuseet er stengt, kun åpent på Søndager. Cafe Steinbra er åpent. Trehus, smale ganger, hjemmekoselig,
kaffebrygging. Sommer, strand, lys, lukten av sommerhytte etter en lang vinter. Vi setter oss utenfor og ser mot fotballbanen og horisonten. Bygg, strømmaster, innhengning rundt fotballbanen, bakker, trær, blå himmel, hvite skyer. Et gammelt tre med løs bark sitter ved et dekket bord i nærheten, uten stoler. Du kan sende inn asjetter og kopper gjennom det åpne vinduet.

Turister i egen by. Vi ser en kirke og går mot den, så går vi på måfå gjennom boligområder,

rekker av bolighus, gjerder. Noe grønt overalt. Tiden står stille her. Barndom er et sted hvor nudler fortsatt koster tre femti. Vi tar et sidespor og ender opp i et område med trær. Vi går opp en bakke og finner en foss, følger fossen nedover til gamle bygninger med gjerder. Noe som ser ut som fabrikkbygninger. Jeg går langs en minibrygge med gjerde på andre siden, ved siden av vannet under fossen. Ikke langt unna finner vi en forlatt brannstasjon med ødelagte vinduer.

Svarte fugler i horisonten, fugle-skremsler på line fra kanten av taket til forretninger. Andre fugler holder seg på avstand. Du

er. Spurver. Har måker fulgt kebaben helt hit? Gul McDonalds-måke på andre siden av motorveien. Tre strømmaster med armer på et berg. Bensinstasjonen selger Christ Turtle Vask. Venninnen min er sulten og skal ha lunsj. Lunsj er pinneis, og på veien tilbake slår det meg igjen – sommer, på vei hjemover med is, og følelsen av å gå og gå i sommervarmen, høyt over havet og likevel som om vi kan høre havet og måkeskrik. Følelsen av å ha vært her før. Vi ser et spøkelseshus og tar et bilde. Grorud er et sted hvor tiden ikke helt går, og ting ikke helt dør.

Vi går mot togstasjonen, oppover. Ser høyblokkene på avstand, skinnende i sollys. Togstasjonen er Grorud som halvbygget ødemark, ville vesten i Oslo, med Kowloon i horisonten.

Som å gå opp et berg til noe hellig, hvor en gammel hermitt har bestemt seg for å bo. Tog er annerledes enn T-bane. T-banen beveger seg sirkulært, à la Ringen. Du kommer deg til Grorud, så Stovner, men ikke noe særlig lengre. Men toget tar deg steder, horisontalt, i rett linje, muligens langt ut på eventyr. Å stå på Grorud togstasjon er som å stå på togstasjonen på 1800-tallet. Gule bjelkehus, vente-bygg og billettbygg. Vi går frem og tilbake samtidig som en mann skriker og mumler til seg selv og gjør det samme. Og når toget ikke kommer tar atmosfæren deg – i stedet for horisontalt – opp vertikalt. Til der hvor toget er forventninger. Å vente på noen du har ventet lenge på. Å ankomme et sted du har reist lenge fra. Hvis du er villig til å sitte på togstasjonen og vente på toget som ikke kommer, kan du virkelig dra steder. Et skilt: “Grorud Stasjon. Anlagt ved norges første jernbane Christiania-Eidsvold. Åpnet 1. September 1854. Bygningen oppført etter at stasjonen brant 1862.”

Det meste er stengt i området rundt Grorud Senter. Gamle menn sitter og snakker. Gutter med hoodies går rundt. Kebaben er åpen. Ser opp, folk har hengt opp tøy. Kebaben er også et av Oslos hjerter, med butikker som alltid er åpne og som dunker for deg hver dag og natt, ønsker deg velkommen uansett hvor du er, alle unge drømmendes søken i alkoholens lykkerus…

Grorud er en bydel i en prosess, på vei til å bli, i ferd med å være, på vei til noe. En smak av mange ting, men ikke ennå i sin helhet. Groruds hjerte er derfor ikke å finne horisontalt, men vertikalt, et “Ingensteds” som går gjennom alle stedene vi befant oss i, som tildeler symbolsk mening til luft, vind, trær, bensinstasjon… Groruds hjerte er som Grorud selv, både ufullendt og fullt av potensiale, i ferd med å bli til, et sted med en ånd over seg, men ikke fullbyrdelsen av en sjel. Det fysiske symbolet for Groruds hjerte er derfor det ufullendte “Ingensteds” vi fant – fossen, de store fabrikkene som produserer usynlig kunst, en miniskog, en minibrygge, et minivann – og brannstasjonen.

 

Dreamtime in Grorud

a sleeper in a tower dreams
of an old bent tree
under whispered clouds
where the bark is hanging loose
over a table without chairs
decked for who’s yet to come
where no drumskin is yet hanging
and the hills are still becoming
to the beat of a hundred pairs of feet
trampling the ghost dance
of a beating being heart
and a veined drumskin swings
turns a golden branch becoming
in a broken likeness of truth

the sun is clear over a football court
shining over pensioner years
where aunts and uncles sit
blow smoke up at the sky
bear witness to where no man & wife
with cold tea in a cold house
sit and stare into space
waiting for the play to start
in a broken likeness of their years

and the cafe is on the run
to a smell of summer cabins
and sand without sand
and sounds of soccer screams
one popsicle drawn out
for the long walk from the beach
past white houses and white fence
winding alleyways far from Japan
and white halls of hermetic food
where bright light glares
from summer-washed mirror floors
in a broken likeness of childhood still to come

the sky meets black birds flying
hanging by a line
turned by the wind
and a yellow seagull here declares
America has come to stay
barefoot afternoons on the beach
remembered as music faintly heard
through the door
in another room
in a broken likeness of summer days

all along hilltop Kowloon
streams of silent workers march
past where the monument stands guard
a stone worker who looks on in pride
where his brothers are saluted in a Sunday house
up a hill to train track shacks
that take you somewhere only
when the train never arrives
and the marketplace where the hoodie tribe
paces the courtyard of the tower
and sleepers hang clothes on lines
in a broken likeness of mankind

and the walls are shaking
as old men are smoking
the cold wind is blowing
where he dreams of waking in a ditch
to tomahawks whistling in the night
finds the cavalry isn’t coming
and he’s all there is
but can’t make a heart of stone
or carry out caring
in a military mission
and dreams his broken likeness
of our broken lives

walking next to the highway
the dreamer returns
to a front row seat
to fix the light waves first
on a forsaken hill
where three poles
have electricity crucified
with lines all the way home
and a gas station selling
car wash in the name of the Lord
and his heart is pulled down
he’s over just taste and smell
and the white house bears witness
with white sheets flapping
that even childhood summers end
in a broken likeness of time

and dreaming off the beaten path
fenced by the lake with ducks
are old factories
churning out likenesses
of what never was
and down a forest hill
where the waterfall and quay
meet silent drums
beating silent tones
and trampling silent feet
move to a silent dance
the empty fire station
and the factory by the pond
remembered truly
in a broken likeness of his wish to be

the drum on the river is turning
and he floats in a balloon in the sky
tries to get down
to a fracture of an impish grin
and breathe every part that moves
and falling is such a feeling
when he sees the branch in the air
is a fracture of the broken sky
and the tribe of hoodie kids
is a fracture of his perfect form
run through all your forbidden wired paths
swim the current and break the stone
turn the drumskin
along his broken sin
in a broken likeness
of his broken dream

Lei Yang
“You may find me reading poetry at open mic and slam poetry events.”

Photo: Private